Så endte årets jordbruksoppgjør med en avtale med begge faglaga, det viser at det umulige er mulig. Utgangspunktet virket håpløst, med stor kostnadsvekst og små muligheter til å øke markedsprisene. Det skulle forhandles med en regjering med en fersk plattform med små ambisjoner for landbruket. I tillegg en minister fra Frp som har understreket at han er liberalist, og at regjeringen vil at det meste av inntektene til bøndene skal komme fra markedet. Men nå foreligger det en avtale som setter rekord i budsjettmidler i moderne tid, og kanskje viktigst av alt det åpnes for nye grep for å regulere markedet.
Men det er ikke slik at alt blir rosenrødt i norsk jordbruk etter denne avtalen, snarere tvert imot. Trenden med synkende etterspørsel etter norsk mat kombinert med økende produksjon, truer økonomien til flertallet av norske matprodusenter. Og inntektsgapet til andre grupper vil øke mer enn på mange år, sjøl om forutsetningen om bedre markedsbalanse skulle slå til. Det altså ett år etter at Stortinget slo fast at at innteksgapet skal reduseres, det satt nok veldig langt inne for jordbruket å underskrive på det. Men inntrykket er at det er stor forståelse blant medlemmene i begge faglag for at det var riktig å fravike prinsippet, om minst kronemessig lik utvikling med andre grupper akkurat i år.
Det som for ettertiden kan vise seg å være det viktigste med årets avtale, er åpningen for nye markedsreguleringstiltak for svinekjøtt. Sjøl om det er ganske runde formuleringer som er brukt, kan det legge grunnlaget for framtidsrettede reguleringsmuligheter. Behovet for det er stort, når muligheten for reguleringseksport faller bort også for svinekjøtt, må man ha produksjonregulerende virkemidler å sette inn. Situasjonen med overproduksjon i sauenæringa, viser at den såkalte volummodellen ikke fungerer for å regulere markedet. Da blir nedsatt produsentpris det eneste virkemiddelet, med konkurser som et mulig resultat. Det er viktig at regjeringen gjennom avtalen har akseptert at det skal være mulig å regulere produksjonen.
Den største overraskelsen i tillegg til statens åpningstilbud på 670 budsjettmillioner, var at det ble innført et nytt “strukturtilskudd” i melkeproduksjon. Innrømmer at når jeg leste dette i jordbrukets krav, så jeg for meg at dette ville bli avslått og lagt i en skuff. Som kanskje kunne åpnes for å underholde på departementets julebord. Men isteden ble det et hovedtema i forhandlingene, og sannsynligvis årsaken til at det tok tid å få avtalen på plass 16. mai. Så da er det all grunn til å si som DDE “det umulige e mulig”, og Småbrukarlaget kunne med god samvittighet undertegne avtalen. Sjøl om den innebærer at de økonomiske vinnerne i avtalen er store bruk med korn, grønt, frukt og bær.
Her finner du alt om jordbruksavtalen
Tidligere kommentarer om forhandlingene.
Dette kan det bli jordbruksavtale av
Jordbruket viser forhandlingsvilje
