Meieribestyrer Trond V. Lund i Rørosmeieriet reagerer kraftig på at Landbruksdirektoratet har stanset utbetalingen av distribusjonstilskudd til meieriet – Det er klart vi lurer på hvordan direktoratet har regnet, når de har kommet frem til at Tine og Rørosmeieriet har omtrent like kostnader til distribusjon, sier Lund i en pressemelding
Rørosmeieriet er pålagt å øke innbetaling til Prisutjevningsordningen fra 22 til over 30 millioner i året. Avgiften går til å subsidiere industrikonkurrentenes osteproduksjon. -Dette er motsatt Robin Hood, sier meieribestyrer Trond V. Lund – Her tas det fra de små kvalitetsproduktene og gis til de store industriproduktene. Rørosmeieriet straffes for å være å være en av de få meieriene som er distriktsbasert, for at vi er små, driver økologisk og for at de store industriaktørene bruker rammevilkår som våpen i kampen om kundene.
Lund stadfester at Rørosmeieriet er aviftsbelagt til oppover de snøkledte taka på Røros. -Foruten at vi betaler opptil 1 krone mer til økobonden per liter økomjølk vi bruker, så er vi pålagt å betale et økotillegg på 9 millioner de økobøndene som ikke får solgt mjølka si til øko foredling. Så betaler vi over 5 millioner i ekstra frakt og nå altså nesten 30 milllioner netto inn til Prisutjevningsordninga. Vi har den desidert tyngste avgiftsakkorden. Av en omsetning på ca 250 millioner tappes vi for 43 millioner bare inn til disse ordningen. En trenger ikke å være økonom for å se at avgiftssystemet ikke er tilrettelagt for distriktsbasert foredling av norsk økologisk mjølk. Resultatet ser vi tydelig i butikkhyllene der importen av øko meieriprodukter har eksplodert de siste årene.
I Norge er det intrikat regulering av norsk melkeproduksjon for å sikre landbruk over hele landet, muliggjøre spesialisering innen foredlingsleddet og stimulere til utviklinga av norsk melk. Prisutjevningsordninga er en del av dette. – Formålet er jordbruk i hele landet, men pengene vi betaler inn går til å støtte vanlige industriprodukter på Østlandet. Vi trenger en ny politikk, en politikk som legger til rette for at foredlinga av primærproduksjon kan ligge til distriktet. Slik det er nå, så stimulerer rammevilkårene til sentralisering, og det er også det som skjer. Fler og fler foredlingsanlegg flyttes inn mot de store byene, slår Lund fast.
Fra 2016 til nå har Rørosmeieriet hatt et distribusjonstilskudd i denne ordninga som nå forsvinner på noen ukers varsel. Dette tilskuddet, som i realiteten er et fradrag, er begrunnet i ei forskrift som sier at konkurrenter til Tine kan kompenseres for de distribusjonsulemper de har som følge av at Tine har noen strukturelle og permanente fordeler som tidligere monopolist. For å si det enkelt så er det stordriftsfordeler ved transport av mjølk som gjør at det er billigere for en stor aktør enn en liten, og det er billigere å distribuere melk fra Oslo til Oslo, enn fra Røros til Oslo. – Det er klart vi lurer på hvordan direktoratet har regnet, når de har kommet frem til at Tine og Rørosmeieriet har omtrent like kostnader til distribusjon. Det sier seg sjøl at det ikke stemmer, sier Lund.
Kilde: Pressemelding fra Rørosmeieriet
