Skurtresker i arbeid
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Mat- God tilgang liten verdi, dårlig tilgang uendelig verdi.

8. april 2018

Det sa direktør i NIBIO Nils Vagstad i sitt foredrag på møtet om sjølforsyning og matvaresikkerhet i Stjørdal forrige uke, og la til at jo mer suksessfullt landbruket er jo mindre verdsatt blir det. Det betyr at vanlige økonomiske modeller er uegnet når det gjelder matberedskap. Han spurte hvorfor vi skal bruke andre premisser for matsikkerhet enn det vi gjør for forsvaret der vi bruker 45 milliarder årlig.

Innledningsvis reflekterte Vagstad om den globale situasjonen, og påpekte at nøkkelen er hva som skjer i Kina, India og ikke minst Afrika. Klokskapen i det kinesiske lederskapet er det viktigste for den globale utviklingen, og han fastslo at matsikkerhet har topp prioritet i Kina. Den største utfordringen for Kina er at de mangler protein.Det mest sikre en kan si om åra framover er at det blir ustabilt og uforutsigbart, det krever økt beredskap
Globalt er også vann er stor mangelfaktor, og klimaendringene fører til at viktige jordbruksområder vil få dårligere forhold for matproduksjon. Men nordområdene kommer gunstig ut, og da er spørsmålet om Norge skal være en konsument eller produsent i globale matvaremarkeder? Vagstad er ikke i tvil, vi må være en produsent, det er ikke en del av løsningen å redusere norsk matproduksjon.

Bør unngå at klima- og miljøpolitikk blir en begrensning i bioøkonomien

Når Vagstad vendte blikket over til norsk landbruk i dag og framover, var han tydelig på at vi bør unngå at klima- og miljøpolitikken blir en begrensning på bioøkonomien. Og trakk fram at spredearealkravene ikke må bli så strenge at de begrenser mulighetene for matproduksjon.
Effektiviseringen av norsk husdyrproduksjon har vært enorm, andelen vedlikeholdsfôr er redusert fra 50 til 20 prosent. Men han advarte mot å tro at stordrift er en uutømmelig kilde til effektivisering, vi er allerede i ferd med å få det han kalte et «rettidsproblem». Altså mulighet til å utføre arbeidet på åker og eng til rett tid, når jorda er laglig, kornet er modent, graset er på rett høstestidspunkt og ikke minst været er godt. Vi er i ferd med å bli sårbare i og med at mange bygdesamfunn er avhengige av noen få enkeltbønder.
For å oppnå økt sjølforsyning framover pekte han på at de viktigste faktorene var effektiv arealbruk, jordvern, fortsette kanaliseringspolitikken og bevare den norske modellen. Han stilte spørsmål om hvor mye mer vi tåler av prispress og konkurranse. Hva om samvirkemodellen rakner? Hvor mye tåles av individuelle løsninger?
Til slutt kom han med noen betraktninger om framtidsbonden, og hvordan NIBIO skal bidra til utviklingen av landbruket. God agronomi vil fortsatt være det aller viktigste, den teknologiske utviklingen vil fortsette og vi vil få robotisering i alle produksjoner. Driftsplanlegging og driftsledelse blir den store utfordringen. Vagstad var usikker på hvordan framtidas bønder vil oppsøke og tilegne seg kompetanse og veiledning, sannsynligvis blir det digitale løsninger på det meste. NIBIO skal fortsatt bistå landbruket i utfordringene framover og ivareta landbrukets grunnleggende samfunnsoppdrag. Men arbeidsformen og tilnærmingen kommer til å endres.