Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp i jordbruket la 1. juli fram en rapport med beregning av klimagassutslipp fra jordbruket. Som tabellene viser er det metan som er hovedkilden til jordbruksutslippene. Landbruk24 vil gjennom flere artikler prøve å bidra til økt kunnskap om metanutslipp, og prøve å forklare hvorfor det er så stort fokus på dette i klimadebatten.
Les også: Sammenligning av utslipp av metan og CO²
Kutt i metanutslipp har en sterkt nedkjølende effekt.
Tabeller og tall er hentet fra rapporten fra teknisk beregningsutvalg.
Utslipp regnet i millioner tonn CO2-ekvivalenter
Jordbruksrelaterte klimagassutslipp i 2017
-utslipp til luft i millioner tonn CO²-ekvivalenter
Bokførte tall for totale utslipp av klimagasser fra jordbrukssektoren i Norge var på 4,47 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2017 som utgjorde 8,4 prosent av de totale norske utslippene og 17 prosent av de ikkekvotepliktige utslippene.
Enterisk metan er metanutslipp fra husdyrenes fordøyelse og er avhengig av blant annet dyreslag (drøvtyggere), fôrsammensetning, fôrkvalitet og dyrehelse. I 2017 var det totale utslippet av enterisk metan fra husdyrenes fordøyelse på 2 329 000 tonn CO2- ekvialenter, som var 52 prosent av jordbrukssektorens utslipp. Storfe og sau sto for 93 prosent av disse utslippene.
Merknad fra Landbruks- og matdepartementet og Norges Bondelags representanter i utvalget.
Representantene mener det er viktig at utslippsregnskapet viser utslippene målt i tonn av de ulike gassene, av hensyn til transparens. Når regnskapet angir utslippene i såkalte CO2-ekvivalenter, er det ikke lenger et utslippsregnskap, men et regnskap som anslår utslippenes beregnede bidrag til endringer i strålingsbalansen/oppvarming i et hundreårsperspektiv, relativt til CO2. Omregningen skjer etter
retningslinjene med vektfaktoren GWP 100. Denne vektfaktoren har vært diskutert i internasjonale forskningsmiljøer i en årrekke, og sentrale klimaforskere har foreslått alternative beregningsmåter, bl.a. Global Temperature-change Potential (GTP) (Shine m.fl. 2005)18 og GWP* (Allen m.fl. 2018).
GWP100 vektlegger ensidig endring i strålingsbalansen av som følge av et enkelt utslipp og tar ikke tilstrekkelig hensyn til forskjellen mellom de kortlivede og de akkumulerende klimagassene. Det er ikke utslipp i seg selv som gir klimaskade, men utslippenes effekt på konsentrasjonen av gassen i
atmosfæren. Metan har en gjennomsnittlig levetid på 12,4 år. Det innebærer at konstante utslipp over tid, gir konstant konsentrasjon i atmosfæren, fordi det forsvinner like mye metan som det hvert år
tilføres og strålingspådrivet øker ikke. Ethvert nytt utslipp av CO2 øker konsentrasjonen fordi CO2 ikke brytes ned.
De kortlivede klimagassene oppfører seg svært lite ekvivalent med CO2. Tradisjonell bruk av GWP100 håndterer utslipp av metan som om de var kumulative. Kortlivede gasser må vurderes ut fra trenden i utslipp. Det finnes m.a.o. ikke ett enkelt tall for en vektfaktor som får et års utslipp av metan til å oppføre seg ekvivalent med CO2. Tradisjonell GWP100 undervurderer oppvarmingseffekten av metan når utslippene øker mye. Når metanutslippene reduseres, gir beregningen av klimaeffekt med
tradisjonell bruk av GWP100, rett og slett feil fortegn. Reduksjon i metanutslipp bidrar til nedkjøling, mens reduksjon av CO2-utslipp vil bidra til fortsatt økt oppvarming, inntil utslippene er null.
Det offisielle regnskapet for jordbruk viser at metanutslippene er redusert med 2% fra 1990 til 2017. Iflg. utslippsregnskapet skal denne utslippsbanen ha samme effekt på strålingsbalansen som å slippe ut 72 millioner tonn CO2 i samme periode. Beregninger basert på trend i metanutslipp viser at utslippene i perioden ikke har bidratt til ytterligere økning i strålingspådrivet.
Kilde: Rapport fra teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp i jordbruket
