Denne måneden reiste kuene fra gården Svendshaugen i Engerdal. Med det er det siste fjøset i grenda Engerdal tomt. Da den store, hvite traileren fra Nortura dro, var siste punktum for over 100 år med melkeproduksjon satt. Ole-Jonny Kolbu er ikke lenger mjølkebonde. Nå skal han bare ha én jobb, som de fleste av oss. Med det er også landbruket i grenda en saga blott.
Etter avtale med Lokalavisa Trysil- Engerdal formidler Landbruk24 denne artikkelen av Ellen Fauske.
EN STERK HISTORIE
Da jeg dro fra Engerdal som 16-åring i 1988 reiste jeg fra ei levende fjell-landbruksbygd, 650 meter over havet. Fra Nybrua i sør til Engerdalssetra i nord var det mjølkeproduksjon eller sau på nesten alle bruk. Setring i fjellet om somrene fantes fortsatt.
Ole -Jonny har telt opp og tror det var ca 20 bruk i drift den gangen i denne delen av kommunen. Store og små gårder med beslektet historie lå på rekke og rad. Ikke nødvendigvis så rike på gods og gull, eller den feteste matjorda i landet. Det var heller ikke det som var hele verdien. Men sterk og stolt historie om tilhørighet og tradisjoner, vilje til å skape arbeid, framtid og produsere verdier. Forvalte kunnskap om jord, dyr og matproduksjon.
FÅ HOLDER STAND
Den gangen grenda ble befolket bodde 90 prosent av nordmenn på landsbygda. Landsbygda krevde stadig mer areal for å gjøre plass til folk og dyr, alle små jordflekker ble dyrket. Nå er det omvendt, bare en liten andel holder fortsatt stand. Sentraliseringen har aldri vært mer markant. Folk flytter ut, færre flytter hjem. Og det er ikke lenger så farlig å slå ytterkantene og de minste jordlappene. Etterspørselen etter dyrka mark her er ikke som før.
SISTE MOHIKANER
Da jeg kom tilbake til Engerdal i 2015 var det én traktor som kjørte over alle jordene i grenda. Det var Ole-Jonny sin. Han minnet meg litt om den tapre siste mohikaner, en som holdt ut litt lenger enn alle andre. Han slo også min eng. Det arbeidet som tok en sommer i min barndom gjorde han bortimot på en kveld med de store maskinene sine, med hjelp av bror og neste generasjon. Mens jeg satt på stabburstrappa og nøt ferien, vendte han høyet på jordene mine til nærmere midnatt.
Jeg hadde vært så lenge borte, alt var så forandret. Nesten ingen hadde dyr. Mitt eget fjøs hadde stått tomt siden 90-tallet. Med opphør av drift forsvinner og kunnskapen om hvordan ting gjøres, jeg kunne hverken pløye eller slå. Redningen var Ole-Jonny, han som ikke hadde gitt seg, som hadde kunnskapen og maskinene. Han hadde effektivisert og tilpasset seg endringene.
Jeg har av og til tenkt på hva som er vanskeligst, å være den første som slutter eller den siste. Jeg tror det må være det siste.
SOM EN PAPARAZZI
Da jeg ringer for å si jeg har lyst til å skrive om at det er slutt i avisen nøler han litt. Han er ikke en som lengter etter å komme i avisa. Du blir ikke bonde i Engerdal fordi du innbiller deg at verden skal se deg og forstå det du holder på med. Når jeg svinger opp på tunet med kamera spøker Ole-Jonny med meg og sier at der kommer paparazzien. Det er litt sant, jeg er en slags paparazzi som vil inn og ta bilde av noe veldig privat. Et tomt fjøs. Så går vi inn i driftsbygningen, det er den jeg vil se, det tomme fjøset på Svendshaugen. Der det sto kuer inntil nylig, de siste kuene i grenda.
STARTET SOM 10-12 ÅRING
Ole-Jonny har gått i fjøset siden han var 10-12 år gammel. Han er agronom fra Storsteigen. På papiret tok han over i 1998, men hadde alt arbeidet i 10 år før det. Altså har han hatt ansvaret for fjøset helt siden jeg dro. I alle disse åra.
– Det var slik det måtte bli, sier Ole-Jonny om det å ta over. Han er yngst av fem søsken. Eldstebror Odd Kåre hadde flyttet hjemmefra flere år før, Ole-Jonny var den som var der. De siste åra har han fått utehjelp av eldstebror som har flyttet tilbake.
Kanskje drømte ikke Ole-Jonny om å bli bonde, men han kunne bli det. Han kjente på ansvaret. Han stikker ikke under en stol at det er en lettelse å gi seg. Ideelt sett ville han gitt seg for ti år siden, når ungene var små. – Jeg har jo aldri kunnet være med på noe som har lenger varighet enn en halv dag sier han. – Du blir ikke kvitt ansvaret om du er borte og det går ikke an å være bonde uten å engasjere deg. Med full jobb utenom, fjøs morgen og kveld, snøkjøring om vinteren og lange sommerkvelder hvor han slår alle jordene i hele grenda blir det lite tid igjen til familien. Det er noen ting du ofrer som ikke du får igjen for på bunnlinja.
Han regnet en gang ut at han hadde en timepris på 20 kroner timen når alle utgifter var trukket fra. Skulle han leie avløser kostet det 1200 kroner dagen for to fjøsstell.
– Det gir en viss bismak når den som kommer, tar fjøset og reiser igjen har 8 ganger lønna di. Så ble det heller til at han stort sett tok fjøset selv.
Han har lært underveis, tilpasset drifta for å gjøre det levelig. Da han tok over var mjølkekvoten 50 tonn, han har økt den til 120 tonn. – Det bør du nesten kunne greie å leve av legger han til.
MANGE SLUTTET SAMTIDIG
På spørsmålet om når ting forandret seg i grenda svarer Ole-Jonny at noen har ramlet fra hele tiden. Men over en periode på noen år var det mange som sluttet samtidig.
- Det ble til at jeg slo mer og mer. Jeg har aldri hatt behov for alt fóret. Får ikke tilskudd på alt heller. Og det må ikke bli for stor avling skal jeg greie å slå alt, derfor blir heller ikke enga stelt ideelt.
- Nå burde vi jo nesten få tilskudd for å kjøre beitepusser legger han til og ler.
Hva skal vi gjøre med jorda spør jeg, og det er noe jeg oppriktig lurer på. Nå som all drift har opphørt, hva skal vi bruke jorda til nå? Hvor store avstander kan en traktor kjøre for at det skal kunne kalles bærekraftig og lønnsomt? Vi kan ikke pløye, harve, så og gjødsle jord vi ikke bruker.
Andre steder i landet slåss de for landbruksjorda. Det er demonstrasjoner mot nedbygging. Mens her, har vi grønne enger som ingen trenger. Fantastiske økologiske beiter i fjellet som ikke blir brukt. Et potensiale som ikke hentes ut.
Det er nesten ingen som diskuterer problematikken rundt landbruksjord som legges øde fordi det ikke lenger er økonomi i å drive, eller politisk vilje til å tilrettelegge. Vi er ikke den eneste bygda i landet med denne utfordringen.
FEIL RETNING
- Det er jo plass for nyetablering for en blåøyd stakkar, smiler Ole-Jonny lattermildt.
Men det er alvor i tonen og. Det er ikke enkelt å starte opp. Enda vanskeligere å holde ut i lengden.
Men plass er det definitivt. Og kanskje er det drømmen for noen. Det har vært nyetableringer andre steder i kommunen de siste årene, med sau, hjort og ammeku. Men tallene samlet peker allikevel i feil retning.
- Min egen jord er jeg ikke bekymret for, men all den andre jorda kan jeg ikke ta ansvar for lenger legger han til.
Vi diskuterer endringene, de vi har sett komme snikende de siste tiåra. Dette at utkantene gror igjen, de våte områdene som skulle vært drenert står ustelt fordi det for vått å kjøre utpå med traktor. Investeringer gjøres ikke lenger, det er ikke økonomi til det. Tuene, eller skjærgrastuer, de som ser ut som håret på Tina Turner på 80-tallet blir det stadig flere av. Kratt og bjørkeskog tar over. – Hvordan ser det ut her om nye tretti år?
TO TREDJEDELER BORTE
Ole-Jonny er klar på hva han hadde trengt.
– Du må få så godt betalt at du kan drive. Du må ha råd til å kjøpe deg ordnet fritid. Ha råd til å leie hjelp.
– Finnes den hjelpa?
– Kanskje, hvis lønna er ok. Veien å gå er å bli så stor at du kan kjøpe deg fritid, bare du ikke bruker den tida på en annen jobb.
– Det legges ikke godt nok til rette, mener Ole-Jonny Kolbu.
I kommuneplanen for Engerdal finner vi tall som bekrefter opplevelsen. Primærnæringene har hatt en kraftig nedgang. I 1999 var det 107 jordbruksforetak i kommunen. I 2017 er tallet 33.
ALLTID VIKTIG
Kommunens identitet, eller oppfatning av seg selv er knyttet til villmarka, naturen og fjellet. Primærnæringen har alltid vært viktig her. Det er de viktigste ressursene vi har. Det er derfor knusende at utmarka ikke kan brukes til beite og næring. Det er et prioritert mål i kommunen å øke antall arbeidsplasser, det private næringslivet er sårbart. Utviklingen i primærnæringene er slett ikke i tråd med ønsket utvikling.
- Er det noe du vil savne, spør jeg.
- Mjølkeoppgjøret, sier han og ler.
- Men til syvende og sist forsvant jo bortimot det i regninger og legger han til.
VIL STIMULERE NÆRINGA
Ordfører Lars Erik Hyllvang sier at kommunen jobber for å stimulere opp igjen næringen. Og det jobbes for politisk endring. I 2016 ble det laget en tiltaksplan for jordbruket. Et av punktene der var å støtte de som drev, samt stimulere til nyetableringer. Denne planen ble revidert nå i vår.
– Tiltakene har ikke fungert helt som ønsket, men nå har vi prøvd å forenkle og har fått mange flere søknader forteller Hyllvang.
Han forteller også at 44% i Engerdal bor på en landbrukseiendom. En del blir brukt som ferieboliger. Og at det også jobbes med å få omsatt noen av eiendommene, men det er en lang prosess med mye følelser for de det gjelder. Folk er knyttet til historie og tilknytning til sin eiendom. Han mener allikevel man må våge å diskutere framtida, ta samtalen og finne ut hva som er best for hver enkelt. – Jeg har fortsatt trua, sier han.
Ole Jonny Kolbu har våget å ta praten med neste generasjon, og ingen av barna ønsker pappas arbeidshverdag som mjølkebonde. Men datteren har to hester på stallen, så ei framtid for Svendshaugen er det kanskje allikevel. Selv har Ole-Jonny nettopp pløyd opp igjen beitet nedenfor huset, for det styggeste han vet er ustelte jorder.
