-Vi må lykkes i markedet, redusere kostnadene og skape politiske rammevilkår for melkeproduksjon i hele landet, sa styreleder i TINE Marit Haugen i sin årsmøtetale i dag. -Vi er ikke tjent med å bytte langsiktighet bort mot kortsiktig gevinst, sa hun.
Her er et utdrag av årsmøtetalen:
2022 var et godt år for TINE. Vi leverer et av de beste resultatene samvirket vårt har skapt. Dette gjør vi på tross av at pandemien ble avløst av en forferdelig krig som er nærmere oss enn vi liker å tenke på. Når 2022 likevel ble et godt år, er ikke det et resultat av tilfeldigheter. Gode resultater er sjelden det.
Det solide resultatet, sammen med et robust og veldrevet selskap, har gjort at styret anbefaler å utbetale 940 millioner til eierne, en etterbetaling på 68,5 øre per liter. Det er nesten hele årets overskudd. Og det er et kjærkomment bidrag til oss melkeprodusenter rundt om i hele landet.
Et sterkt samvirke, er den fremste garantisten for at vi melkebønder skal ha et forutsigbart og godt inntekstgrunnlag også i åra fremover. Uten et sterkt TINE, er det lite håp om å sikre et landbruk i hele landet. Det er TINE som gjør det trygt for nye generasjoner å satse. Men et solid Tine er ingen selvfølge. Det må utvikles og bygges på skikkelighet, ansvarlighet, ærlighet, tillit oss imellom, at vi vil det samme – og ikke minst med begge øynene på markedet.
Samtidig vet jeg at situasjonen i melkeproduksjon er tøff. Det er ingen tvil om alvoret. Jeg vet at mange teller på knappene om de skal investere eller slutte, og jeg vil så inderlig gjerne ha med flest mulig. Derfor er jeg glad for et godt drevet selskap som kan levere en solid etterbetaling også i år, ei etterbetaling som er tjent i markedet og som selskapet tåler.
Så skulle jeg ønske at jeg hadde en trylleformel som kunne løse utfordringene på gårdene våre. Men jeg kan ikke love dere noe kvikk–fix eller lettvinte løsninger. Det jeg kan love, er godt arbeid i et selskap som har ett mål for øye: Å bidra til best mulig økonomi for oss eierne – på kort og lang sikt. Jeg kan love fortsatt solid arbeid i tråd med strategien vår, TINE 2025, og at vi ganske snart må utvikle denne til å se enda lengre fram i tid. Hva betyr det da – jo det er tre hovedområder:
1. Vi må lykkes i markedet og nå fram til forbrukeren, lykkes i konkurransen med alle andre som byr fram matvarene sine.
2. Vi må fortsette å redusere kostnader. 1 milliard var målet i 2019 – det har vi klart, men vi må fortsette.
3. Og vi må lykkes i arbeidet med å skape politiske rammebetingelser for melkeproduksjon i hele landet.
Vi har startet arbeidet med å se utover 2025 og vi skal jobbe med en investeringsplan. Vi har en god egenkapitalsituasjon og en god finansiell rating. Mange samvirkeselskaper peker nettopp på tilgangen til kapital som den fremste utfordringen for videreutvikling. Vi skal forvalte egenkapitalen godt, sette den i arbeid og samtidig se på muligheter for utbetaling av framtidige resultater til oss eierne.
Skal vi lykkes, må vi også fortsette å ta ned kostnader. Samvirket vårt har alltid vært i endring. Det har vært nødvendig, og det har vært vår styrke.
Selskapet må drives så effektivt som overhodet mulig. Vi evner ikke å konkurrere, om vi nøyer oss med noe mindre enn det. Omorganiseringa som er gjort i selskapet i fjor, danner et godt grunnlag for videre arbeid.
Nå ser TINE igjen på større strukturendringer, som vil få konsekvenser for industri og arbeidsplasser over store deler av landet. Vi kjenner bakgrunnen med nedgang i drikkemelkkonsumet over lang tid og norske konkurrenter som mottar tilskudd for å ta andeler fra TINE -og en stor osteimport. Dette er ikke en morsom jobb, men den må gjøres.
Kostnadsfokus i vår egen industri har gjort at vi kan levere på etterbetaling. Men behovet er større enn dette i produksjonen vår. Under årssamlingene og i mange andre møter, har melkepris vært hovedtema. Det er som sagt ingen tvil om behovet i næringa vår. Jeg har følt meg som den kjipeste av alle kjipe, som en blanding av onkel skrue og prinsesse vil-ikke, når jeg på møte etter møte har snakket om utfordringene med volum. Vi trenger høyere melkepris, og vi skal gjøre det vi kan for å ta ut høyest mulig råvarepris. Men vi trenger også å holde på kundene våre.
Vi må se på hva som skjer rundt oss, og vi må forstå hva det betyr for oss. Det er mange sultne selskap som jager våre kunder. Både norske og utenlandske aktører. Noen kopierer oss, noen underbyr våre priser, og noen tilbyr andre meierivarer og noen tilbyr helt andre produkter og løsninger til forbruker. Felles for alle, er at de gjerne vil ha noen av de kronene forbrukeren bruker på ost og melk. Og konkurransen er aldri over. Den tar ingen pauser.
Noen peker også på en høy internasjonal melkepris. Ja, det er riktig at den norske melka har styrket konkurransekrafta si mot utlandet. Dette er også noe av grunnen til at vi anbefaler en betydelig prisøkning. Samtidig ser vi allerede at melkeprisen internasjonalt er på vei ned igjen, noe som er forventet. Det bare viser igjen, hvor viktig det er å rette blikket opp og frem, og tenke på de langsiktige konsekvensene av de grepene vi gjør.
Forbrukerne opplever redusert kjøpekraft. Det påvirker valgene de gjør i butikk. Vi må ikke bidra til at forbrukerne velger bort bondens merkevarer i et stadig mer prisbevisst marked.
Alt dette er en balanse TINE må mestre – og vi som eiere må forstå. Vi er ikke tjent med å bytte langsiktighet bort mot kortsiktig gevinst.
I vårt innspill til jordbruksforhandlingene har vi veid konkurransekraft, langsiktig volum og behovet i melkeproduksjonen opp mot hverandre og laget en samla pakke. Vi anbefaler en økning i utbetalt melkepris på inntil 61 øre, hvor 33 øre hentes i økte priser i markedet. Da øker vi uttaket i markedet med litt mer enn den forventede prisstigningen – vi gir melka vår en ulempe med den risikoen dette medfører for volumet. En risiko årsmøtet i fjor, rådet og årssamlingene har vært tydelig på at vi bør ta.
I tillegg er 13 øre avhengig av at Regjeringen følger opp Hurdalserklæringens løfte om utfasing av de konkurransepolitiske tilskuddene fra Prisutjevningsordningen. 15 øre handler om å overføre kostnader til innfrakt til budsjett. På kjøtt, korn og andre produkter gis det budsjettstøtte for å jevne ut innfraktkostnadene. På melk belastes det markedsprisen og bonden. Økte innfraktkostnader som følge av lavere volum og høyere dieselkostnader, slår hardt inn i utbetalingsprisen til bonde. Myndighetene har med disse to grepene muligheter til å styrke bondens økonomi – uten at forbrukeren får regningen.
For det å ha landbruk i Norge, krever politisk vilje!
Vi vil ha melkeproduksjon i hele landet, akkurat som vi også ønsker anlegg i hele landet. Målpris og etterbetaling er viktig, men melkepris kan ikke på noen måte alene sikre produksjon i hele landet. Til det trenger vi økning i investeringsstøtte, høyere bevilgninger – og økte satser for å sikre at så mange av oss som mulig har muligheter til å satse framover.
Jeg vil takke alle som har framsnakka melka til sine lokale og regionale bondelag. Det arbeidet høsta vi av i representantskapet til Bondelaget forrige uke, der melk ble prioritert inn mot forhandlingene. Det er bra at viktigheten av volum sammen med pris, budsjettstøtte, kostnadskutt og investeringsvirkemidler er med i resolusjonen. Heile verktøykassa må brukes. Ingen ting avgjort før forhandlingene er ferdige, men vi har et godt utgangspunkt for at årets oppgjør skal bli et melkeoppgjør.