Bollestad, Bartnes og Hoff
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

En misbrukt sjanse?

27. april 2020

KOMMENTAR

Akkurat nå pågår de forenklede jordbruksforhandlingene i rekordfart, alt tyder på at det blir inngått en avtale innen torsdag 30. april. Og den avtalen vil sannsynligvis inneholde målpriser for perioden 1.7. 2020 til 30.6 2021, og tilskuddsatser for 2021. Altså veldig likt det en vanlig jordbruksavtale inneholder. Mens det aller meste i samfunnet blir utsatt, sluttføres  jordbruksforhandlingene lenge før den vanlige fristen 17. mai, og 2 måneder før nåværende avtale utløper.

Hvorfor er det slik at begge parter virker å være veldig opptatt av at dette skal gå så fort som mulig med minst mulig oppmerksomhet?

Den offisielle begrunnelsen fra jordbruket er at bonden trenger forutsigbarhet for å sikre matproduksjonen, det kan bety at det kommer på plass noen ekstra krisetiltak for grøntnæringa. I tillegg har et enstemmig Storting for en måned siden uttalt følgende: «Stortinget ber regjeringen i samarbeid med næringen vurdere å gjennomføre tiltak som stimulerer til økt norsk plantebasert matproduksjon og selvforsyning i inneværende år.» Det er det vanskelig å se at en avklaring nå skal gi økt matproduksjon i år, det meste av våronna på Østlandet er unnagjort, og det må nok bli en relativt kraftig økning i kornprisen for at trøndere og andre som ikke er ferdige skal så mer korn enn planlagt.

Da er spørsmålet om jordbruket satser på at det er taktisk lurt å inngå avtale nå, før den økonomiske nedturen slår inn i prognoser og budsjetter. Hvis man tenker seg at man skulle hatt normale forhandlinger i år, ville det fort blitt med ei redusert ramme. Med utsikter til rentereduksjon, reallønnsnedgang og reduserte energikostnader ville i alle fall staten lett kunne regne seg fram til at et minusoppgjør ville gitt ei inntektsutvikling på linje med andre grupper.

En ekstraordinær mulighet

På den andre sida har kanskje aldri jordbruket hatt bedre kort på hånda i en forhandlingssituasjon. Ordet beredskap har i praksis vært borte fra norsk språk og politikk i 30 år, nå er det plutselig på alles lepper. Forståelsen for behovet for norsk matproduksjon har ikke vært større siden de første åra etter 2. verdenskrig. Den gang ble den første jordbruksavtalen inngått, kanskje aller mest for at staten ville holde matprisene nede.

Samtidig som både Storting og regjering har lagt bort alt som heter handlingsregel og pøser på med hundrevis av milliarder for å holde liv i norsk økonomi gjennom koronakrisen. Da burde det også være gode muligheter for at det er vilje til å bruke penger på ei næring som som bidrar til matsikkerhet og økonomisk aktivitet i hele landet.

Spørsmålet er om jordbruket er i ferd med å kaste bort denne sjansen? Uten at vi nå har noen som helst innsikt i hva som ligger på bordet er det grunn til å tro (frykte) at jordbruket i år nøyer seg med en forsiktig justering av målprisene, videreføring av budsjettstøtten og en liten krisepakke til grøntnæringa. Det kan bli vanskelig å forklare til medlemmer som kanskje har urealistiske, men fullt forståelige forventninger om at produksjon av mat skal verdsettes på linje med annet arbeid i samfunnet.