En teknisk arbeidsgruppe ledet av Landbruks- og matdepartementet har sett på ulike modeller for å kutte melkeproduksjonen. Et av alternativene de skisserer er en “omvendt auksjon” der melkeprodusentene melder inn hvor mye de vil ha for å selge melkekvoten sin.
Her er en kortversjon av de ulike modellene for utkjøp som presenteres i rapporten.
Forutsetninger:
a) Ordningen skal finansieres ved omsetningsavgift innkrevd fra alle melkeprodusenter. Det er ønskelig at kostnadene som belastes gjenværende produsenter blir så lave som mulig.
b) Salg skal være frivillig, og det kreves ikke at hele kvoten selges.
c) Samlet kvantum er forhåndsdefinert/gitt.
d) Fordelingen av gjenværende kvoter mellom regionene skal holdes uendret.
Oppkjøp ved auksjon i hver region
I dette tilfellet vil det avholdes en «omvendt auksjon» hvor selger gir staten et tilbud. En auksjon kan ha ulike formater, der åpen auksjon og lukket budrunde utgjør ytterpunktene. En åpen auksjon vil øke sannsynligheten for effektiv konkurranse og minimering av kostnadene ved oppkjøpet. Denne metoden vil imidlertid være administrativt krevende. Rent administrativt vil den enkleste metoden være en lukket budrunde. En lukket budrunde kan gjennomføres ved at alle eierne inviteres til å melde inn et bindende tilbud om salg i form av minstepris og kvantum (hele eller deler av grunnkvoten) innenfor hver av de 14 regionene. Budene, i form av kvanta og pris, rangeres deretter fra laveste til høyeste tilbudte pris, og statens kjøpspris settes til den prisen som klarerer markedet ved det forhåndsfastsatte kvantumet. Alle som har tilbudt å selge til denne prisen eller lavere må deretter selge det angitte kvantumet.
Volumavgrenset oppkjøpsordning
I en volumavgrenset oppkjøpsordning fastsettes oppkjøpsvolum for hver region og den andelen av salget som må gå til staten. Oppkjøpsordningen kjøres så lenge det er nødvendig for å få kjøpt ut det definerte volumet i hver region. Dette er altså en “først til mølla”-ordning. Fordelen med ordningen er at det kan sikres stabilitet i den regionale fordelingen, så sant
salgsinteressen er stor nok.
Tidsavgrenset oppkjøpsordning
I en tidsavgrenset oppkjøpsordning fastsettes oppkjøpsvolum for hver region og den andelen av salget som må gå til staten. Oppkjøpsordningen termineres på et forhåndsfastsatt tidspunkt, som kan være tidligere enn fristene i dagens omsetningsordning. Dette er den organiseringen som ligger nærmest det etablerte omsetningssystemet og dermed sannsynligvis vil ha lavest forvaltningskostnader. På samme måte som for en volumavgrenset ordning må det fastsettes en andel av kvoten som må selges til staten og pris på det salget. I og med at både pris og volum forhåndsfastsettes er det ikke gitt at salgsmålet er nådd i hver region når ordningen termineres. Og motsatt kan det være meldt inn større
kvanta for salg enn det som er regionens andel av totalt kvotevolum.
Pris på salg til staten og omsetningsavgift
Tabellen viser eksempler på statlig pris under slike forutsetninger, med ulike krav til andel som må selges til staten, samlet kostnad og nødvendig økning i omsetningsavgift. Samlet kostnad er total kostnad uten hensyn til fordeling på år. Økt omsetningsavgift er ett års økt avgift i 2020 gitt at 50 mill. liter skal hentes ut i løpet av året. Økningen kan bli mindre hvis fondet bygges opp i forkant, eller det tæres på fondet.
Tabellen viser at dersom den statlige andelen settes til 70 pst., må utkjøpsprisen i utgangspunktet være 11,43 kroner per liter for å matche en privat kvotepris på 15 kroner per liter og statlig pris på 2,50 kroner per liter. Det vil gi en kostnad på 571 mill. kroner. Trekkes ekstra
omsetningsavgift på et volum tilsvarende 1500 mill. liter, må omsetningsavgiften settes 38 øre per liter opp. Gjennomsnittlig grunnkvote for de som solgte i 2018 var på 106.000 liter og i 2019 om lag 94.000 liter. Denne beregningen tar ikke hensyn at det samlede volumet som
må selges er noe høyere enn i de siste salgsrundene, eller virkningene av redusert likviditet i de private markedene for bortdisponering og omsetning av kvoter. Beregningen av alternativer med en lav statlig andel undervurderer trolig sterkt den statlige prisen og kostnadene, og er dermed lite relevant. Samlet sett tilsier hensynet til produksjonsgrunnlaget for fortsatt aktive produsenter at andelen som må selges til staten settes relativt lavt. Hensynet til å minimere mengde kvote som må omsettes for å få kjøpt ut tilstrekkelig mengde tilsier en høy statlig andel.
