I Hurdalsplattformen står at det skal “innføres tak på tilskot i all produksjon” i jordbruket. Ei arbeidsgruppe fra avtalepartene har nå lagt fram en rapport der de vurderer strukturtiltak og tak på tilskudd i planteproduksjon. Kort oppsummert kan en vel si at de sliter med å reversere de endringene som ble gjennomført i jordbruksoppgjøret i 2014 med Sylvi Listhaug som landbruks- og matminister, da både tak og strukturdifferensiering ble fjernet i planteproduksjon.
Arbeidsgruppa har vurdert ulike tiltak:
-Trappetrinnssatser
-Tak på tilskudd
-Driftvansketilskudd
-Tilskudd pr. landbruksforetak
– Konsesjonsordning for grøntproduksjon
I oppsummeringen skriver de blant annet følgende:
Alle tiltakene har det til felles at de vil, dersom de blir innført, bidra til lavere produktivitetsvekst, høyere kostnader og lavere lønnsomhet i jordbruket enn uten slike tiltak. Økte kostnader for næringen og forvaltningen må avveies mot muligheten for finansiering (fra markedsinntekter og/eller statsbudsjettet) og ev. økt måloppnåelse. Arbeidsgruppa kan ikke se at de ulike tiltakene vil gi muligheter for høyere inntekter fra markedet. En mulig konsekvens av å innføre strukturdifferensiering av arealtilskudd er at det vil kunne øke risikoen for at noen arealer går ut av drift, fordi de minst lønnsomme arealene ikke lenger drives hvis tilskuddene for dem reduseres eller faller bort. I områder hvor det er mangel på tilgjengelig areal vil det kunne gjøre at det arealet de store brukene ikke lenger ønsker å drive, blir tilgjengelig for øvrige foretak og derfor likevel drives videre.
Det er usikkert hvor stor effekt en strukturdifferensiering av arealtilskuddene vil ha. Fram til 2014 var arealtilskuddet strukturdifferensiert. Den gjennomsnittlige årlige økningen i gjennomsnittlig areal per bedrift var større i perioden med strukturdifferensiert arealtilskudd, enn i perioden etter. Det vil være en rekke bakenforliggende faktorer som påvirker utviklingen i perioden, og man vet ikke hvordan utviklingen ville vært hvis man ikke fjernet strukturdifferensieringen i 2014.
For alle de omtalte tiltakene er den samlede måloppnåelsen usikker. Tiltakene vil også innebære økte kostnader for forvaltningen. En innføring av strukturprofil på tilskuddene som gis for planteproduksjon vil medføre flere driftsfellesskapssaker. Mange innen planteproduksjon vil kunne slå ut på flere av indikatorene for driftsfellesskap, med både felles arbeidsinnsats, felles driftsopplegg og relativ geografisk nærhet. Det vil bety at mange planteprodusenter vil havne i en gråsone, og det vil være svært krevende både for foretakene selv og for forvaltningen å vurdere om de er i driftsfellesskap eller ikke. Driftsfellesskapssaker er kompliserte og ressurskrevende for forvaltningen. Trolig vil en del
driftsfellesskapssaker ikke avdekkes, og dermed vil det være tilfeller hvor foretak mottar mer tilskudd enn
de er berettiget. Dette vil svekke tilskuddsordningenes og jordbrukspolitikkens legitimitet. Disse utfordringene må avveies opp mot måloppnåelsen ved å innføre strukturdifferensierte arealtilskudd.
Kilde: Rapport om strukturdifferensiering og tak på tilskudd over jordbruksavtalen
